Dyr og spor

Reinsdyret – fjellets nomade

Vitenskapelig navn: *Rangifer tarandus*

Created: May 30, 2022 9:43 AM

Vitenskapelig navn: Rangifer tarandus

Høyde: 90 – 125 cm (voksen skulderhøyde)

Vekt: 70 - 180 kg (bukk) 40 – 100 kg (simle)

I Norge har vi to typer reinsdyr. Villrein og tamrein. Fra Trøndelag og nordover finnes det bare tamrein. Det er ikke så stor forskjell på disse og de lever ganske likt – bortsett fra at tamreinen kontrolleres av rendriften gjennom gjeting og gjerder. Ellers lever de fritt, og er ikke tamme som andre husdyr. Vi har rundt 33 000 villrein og rundt 250 000 tamrein.

Reinsdyr er flokkdyr. De lever det meste av året i to ulike flokker: bukkeflokk og fostringsflokk. Bukkeflokken er altså flokker som består av bukker av ulik alder, mens fostringsflokken består av simler, kalver og ungdyr. Når parringstiden (brunsten) nærmer seg vil flokkene slå seg sammen. Bukkene vil se på hverandre som konkurrenter, og vil begynne å kjempe om damenes gunst. De tøffeste bukkene får samlet seg et harem, og får muligheten til å pare seg. Etter brunsten vil bukkene miste geviret. Da mister de også status, og trekker sammen i bukkeflokker på nytt. Hos reinsdyrene får både bukker og simler gevir, men de får ikke gevir til samme tid. Bukkene har geviret klart til brunsten, mens simlene har maten klar til de skal kalve. Dette gir simlene status og rett på de beste beiteplassene når de trenger det som mest.

Store reinsflokker trenger mye mat, og i fjellet hvor reinen lever kan det være lite å finne. Derfor må reinen flytte seg mye for å finne nok. Tilgangen av mat varierer gjennom året. På våren følger reinen spiringen av grønne vekster den spiser. På sommeren beiter den på urter, blomster på bakken, og løvverk fra dvergbjørk og vier. Reinen er allikevel aller mest kjent for å spise lav, som er spesielt viktig mat vinterstid. Reinen vil grave med klauvene for få tak i denne under snøen.

Ta hensyn til reinen!

Reinen, spesielt villrein, vil sky unna mennesker. Ser man en flokk på avstand bør man derfor ta hensyn for å unngå og forstyrre dyrene! Villreinen er såpass var på mennesker at ved for mange turgåere på samme plass vil ikke dyrene beite i området i det hele tatt. Dette har skapt utfordringer for villreinen på populære turområder som Hardangervidda.

Villreinbukk i Reinsjøfjell.

Foto: Bjørn Henrik Stavdal Johansen

Bevaringsperspektivet under er gjengitt fra Den Norske Turistforening / villrein.no, skrevet av Ingeborg Wessel Finstad (2022). DNT er en autoritativ stemme på villrein-tematikken og vi gjengir teksten med tillatelse.

Villreinens leveområder er under press (fra DNT)

Villreinen er svært sky, den lever i flokk og har et nomadisk levesett. At den både er sårbar for forstyrrelser og stadig er på vandring mellom ulike beiteområder, gjør at villreinen også har behov for store arealer. Men villreinen taper stadig i kampen om arealene. Kunstige barrierer hindrer villreinen i å bruke sine naturlige trekkruter og de lar seg lett forstyrre og fortrenge.

Også du som bare er på besøk i villreinfjellet kan påvirke dyra negativt. Vi skal ikke slutte å bruke fjellet av den grunn, men vi kan ta hensyn og vi kan legge til rette.

  • Villreinen er sårbar og trenger ro.

    • Reinsdyr har en svært godt utviklet luktesans, og den kan bli vár av folk på svært lang avstand.
    • Blir den først skremt, så løper den gjerne også langt. Forflytning stjeler energi og tid til beiting går tapt. Særlig uheldig blir det dersom dyra samtidig fortrenges fra viktige kalvings- og beiteområder.
    • Reinsdyra er ekstra sårbare i tiden rundt kalving, og trenger derfor særlig ro i perioden 15. april – 15. juni.
    • Studier viser at villreinen gjerne unnviker et område dersom trafikken av fotturister kommer over et visst nivå. Det betyr at en mye brukt tursti også kan fungere som en barriere som dyra ikke vil krysse.
    • Dette betyr likevel ikke at folk skal slutte å gå i fjellet, men ved å ta ekstra hensyn, kan vi bidra til å redusere forstyrrelser.

    Vis hensyn!

    • Følg stiene.
    • Stopp dersom du ser reinsdyr, la dyrene passere i fred.
    • Hold avstand, bruk kikkert.
    • Dyra har god luktesansen, gå derfor i le.
    • Unngå å vise deg i silhuett.
    • Husk for øvrig regler om båndtvang.

    Hva gjør villreinen spesiell?

    Flokkene av villrein på fjellet i Sør-Norge er regnet som de siste bestandene av denne arten i Europa. Vi har derfor et særlig ansvar for å ivareta villreinen og dens leveområder. Villreinen er samtidig svært sky og sårbar, mens dens naturlige levevis og leveområder er under et stadig større press.

    Langt tilbake i tid fantes det villrein tallrikt i hele fjell-Norge, og i Sør-Norge kunne dyra forflytte seg rimelig fritt innenfor store sammenhengende områder. Historisk har de også vært en viktig ressurs i form av både mat, klær og redskaper. Den norske villreinen er derfor en svært viktig del av vår felles natur- og kulturarv.

    Status i dag er en ganske annen. Villreinen taper stadig i kampen om sine naturlige leveområder. Det legges direkte beslag på arealer i form av kraft- og hytteutbygginger, og det skapes effektive barrierer i form av vei og jernbane. Når villreinens leveområder krymper, øker også konflikten med ulike former for ferdsel. En stadig økende trafikk av motorisert ferdsel og ferdsel til fots og på ski gjør at reinsdyra i stadig større grad blir forstyrret og dermed fortrenges fra sine naturlige beiteområder, kalvingsplasser og trekkruter.

    Det å ta en liten bit her og en liten bit der, har kanskje ikke så mye å si, men summen av alle inngrepene over mange år, er problematisk for villreinen. Denne negative utviklingen har nå også medført at villreinen er oppført som nær truet på Norsk rødliste for arter 2021.

    Hvorfor trenger villreinen så mye plass?

    Den norske reinen er tilpasset et liv i fjellet, uten skogen å gjemme seg i og med svært marginale livsvilkår. Og i motsetning til våre andre hjortedyr, lever reinsdyra i flokk. Disse kan variere fra grupper på noen titalls opptil flere hundre dyr. Hovedgrunnen til at de lever i flokk antas først og fremst å være et forsvar mot rovdyr.

    Da reinsdyra lever i flokk og matfatet samtidig er svært begrenset, er det naturlig at de også har behov for store områder. Klima, vegetasjon og terreng er avgjørende for tilgangen på mat fra år til år og til ulike årstider. Vår- og sommerbeitene finner reinen helst i frodige områder der snøen smelter tidlig og det er tilgang på gress og andre plantevekster. Vinterstid finner de gjerne områder med lite snø og godt med lav.

    Villreinen er på en stadig vandring mellom disse områdene. At de samtidig er svært sky og lett lar seg stresse og forstyrre fra beiting, kalving og hvile, gjør bare plassbehovet desto større og dyra ekstra sårbare.

    Spesialtilpasset fjellet

    Reinsdyra tilhører hjortefamilien og er drøvtyggere, slik som sau og storfe. De skiller seg blant annet fra våre andre hjortedyr ved at begge kjønn har gevir. Også kalvene får gevir i sitt første leveår.

    Reinsdyra er spesielt hardføre og godt tilpasset et liv i høyfjellet, også om vinteren. Vinterpelsen er ekstremt tykk og kraftig, og de tåler normalt godt temperaturer ned mot minus 40 grader. Klauvene har med sin ovale form funksjon som en truge, og gjør reinsdyra spesielt tilpasset et liv i snø og på myr. Formen er også godt egnet til å grave fram mat under snøen. En spesielt godt utviklet luktesans gjør det mulig for dyra å lete opp lav under mer enn en halv meter med snø.

    Som andre flokkdyr, har de et hierarki i flokken, der reinens størrelse, alder og gevir sier noe om dyrets posisjon. Bukkene feller gevir etter brunst og parring på høsten, mens simlene først feller geviret etter kalvingen. Dette regulerer maktforholdet mellom dem, slik at simla er sikret bedre tilgang på mat når hun trenger det som mest.

    I tillegg til villrein og tamrein på fastlandet, har vi Svalbardreinen. Det er en egen (stedegen) underart, og finnes kun på Svalbard. Pelsen er kraftigere, den har en mer kompakt kropp med kort hals og korte ben, og er i enda større grad tilpasset et tøft klima. Reinen på Svalbard lever heller ikke i flokk.

    Hvor lever villreinen?

    Langt tilbake i tid fantes det villrein i hele fjell-Norge, og i Sør-Norge kunne villreinen forflytte seg rimelig fritt innenfor det som antas å ha vært fire store sammenhengende områder. Tap av arealer og barriereeffekter har imidlertid ført til en kraftig oppsplitting og innskrenkning av villreinens leveområder. Som et resultat av dette, er de norske bestandene av villreinen nå delt opp i 24 villreinområder.

    De grønne og oransje feltene i kartet over viser dagens 24 villreinområder. De gule feltene viser hvor det pågår tamreindrift i Sør-Norge. I tillegg er det tamreindrift fra Trøndelag og i resten av landet nordover.

Villreinområder i Norge. Illustrasjon: Norsk villreinsenter nord Illustrasjon: Norsk villreinsenter nord

Vill eller tam rein – hva er forskjellen?

Hvordan kan man vite om det er villrein eller tamrein man møter på i fjellet? Av utseende er de rimelig like. Noe av villreinen har også helt eller delvis opphav fra tamrein. Det enkleste er nok å vurdere ut fra kartene: Er man i et villreinområde, så er det villrein, og er man i et tamreinområde, så er det tamrein. Men så kan det være at disse grensene ikke fremstår som like tydelige for dyra.

Tamreinen er et såkalt semidomestisert (halvtamt) dyr, som får jevnlig oppsyn, blir flyttet mellom ulike beiter og som kan få tilgang på fôr i situasjoner med matmangel. Tamreinen lever likevel et nokså vilt liv sammenliknet med andre produksjonsdyr, selv om den normalt ikke er like sky som villreinen. Dette er uansett dyr som også er vare for forstyrrelser. En grei regel kan derfor være å forholde seg til rein som om alle er av den ville sorten.

Les mer om villrein på *villrein.no*

Slutt på DNT-gjengivelse. Originalkilde: Ingeborg Wessel Finstad, DNT (2022) — «Villrein og ferdsel» på villrein.no.

Neste steg

Mer om temaet