Storveggsklatring

Storveggsklatring er klatring på vegger som er for lange til å klatres på en dag — typisk 500–1 100 meter, noen ganger lenger. Du klatrer i flere dager med overnatting på selve veggen, enten på naturlige hyller eller på portaledge (en sammenleggbar plattform som henges opp i sikringssystemet). Det er klatresportens mest sammensatte form: lange ruter, alpinmiljø, tung pakking, bivuakkering, og en logistikk som ikke har paralleller i andre klatre-disipliner.

Norge har et lite men signifikant utvalg av storveggsruter. Trollveggen i Romsdal — ofte kalt Europas høyeste vertikale fjellvegg, rundt 1 100 meter fra base til topp — er den klassiske. Kjerag ved Lysefjorden har 33 selvstendige ruter på opptil 500 meter høy granitt-vegg. Storen i Hurrungane og Stetind har også lange ruter som kan kvalifisere som storvegg. Til sammenligning har Yosemite-dalen i USA dusinvis av storveggsruter på 600–1 000 meter, og Karakorum og Patagonia har de lengste i verden.

For den som har klatret klassisk klippeklatring og tindebestigning er storveggsklatring den naturlige utvidelsen — men ikke en lett overgang. Den krever spesifikke ferdigheter (jugging, taueføring av tungt utstyr, bivuakkering), og logistikken er like krevende som klatringen selv.

Hva storveggsklatring faktisk er

Strukturelt en storveggstur:

Tilnærming — fra base-camp til foten av ruten. Kan være alt fra en kort fottur til en hel dags brevandring.
Klatring av ruten — typisk over 2–5 dager, avhengig av lengde og vanskelighet.
Bivuakkering på veggen — én eller flere netter på naturlige hyller eller portaledge.
Topp — ankomst til toppen, ofte på dag 2 eller 3.
Nedstigning — av enkleste vei. Ofte gå-rute som tar 4–8 timer.

Total tid for en typisk Trollveggen-rute: 3–5 dager fra base til retur. Kjerag-ruter: 2–4 dager. Trango Tower (Pakistan, klassisk norsk ekspedisjons-mål): 2–3 uker.

Norske storveggsruter

Trollveggen er hovedlandet. Førstebesteget i 1965 av to lag samme sommer:

Norskeruta (grad 7) — det norske teamet (Jon Teigland, Odd Eliassen, Ole Daniel Enersen, Leif Norman Patterson) toppet 23. juli 1965.
Rimmonruta / Engelskruta (6+) — det britiske teamet (Tony Howard, John Amatt, Bill Tweedale).

Senere kom Svenskeruta (med første vinterklatring av Hans Christian Doseth i 1980) og Trollkjerringruta (første frie klatring av Doseth i 1983). Hans Christian Doseth (1958–1984) var den sentrale norske storveggsklatreren før dødsulykken ved Great Trango Tower 5.–7. august 1984.

Trollveggen ligger i Reinheimen nasjonalpark. Klatring er tillatt, men basehopping har vært forbudt siden 25. juli 1986 etter en serie ulykker (mellom 1984–86 var det 11 redningsaksjoner etter mislykket basehopping).

Kjerag ved Lysefjorden er en 4–5 km lang, rundt 1 km høy granittmasse på sørsiden av fjorden. 33 selvstendige ruter er dokumentert, fordelt på:

4 rene isruter
23 friklatreruter
6 storveggsruter

Tsunami (9-/9) regnes som Norges hardeste storvegg. Hoka Hey er en klassiker. Kjerag-veggen er nordvendt og ligger mye i skygge — uvanlig for norsk storveggsklatring, og det gir egen lyssetting og kvalitet.

Storen i Hurrungane har lange ruter som kan kvalifisere som storvegg, men de fleste klatres på en dag og er klassifisert som tindebestigning.

Stetind har klassiske lange ruter som Sørpilaren (Arne Næss og Else Hertzberg, 1936). Vestveggen og andre lengre ruter er fortsatt aktive prosjekter.

For den som vil gå utenfor Norge er Trango Towers (Pakistan), Yosemite (USA), Patagonia (Argentina/Chile) og Karakoram klassiske mål. Norske klatrere har vært aktive på alle disse.

Veien inn

Storveggsklatring er ikke aktiviteten å starte med. Veien inn:

Klassisk klatring — minst 3–5 sesonger med klippeklatring og tindebestigning. Du må kunne plassere kiler og kamkiler under press, klatre flere taulengder uten problemer, og bygge standplass effektivt.
Spesifikk teknikk — jugging (oppstigning på tau med jumar), aid-klatring (brukt der fri klatring er for vanskelig), pakke-systemer for tau, og bygging av portaledge.
Kortere multipitch først — Hægefjell, Setesdal, eller Lofoten har 6–10 pitches-ruter som er gode prosjekter før storveggsklatring.
Erfaren mentor — første storvegg gjennomføres med erfaren partner, ikke alene. Det er ikke gatekeeping — det er kalibrering. En storvegg-tur har 100+ beslutningspunkter der erfaring direkte påvirker hvor lang dagen blir.
Trango Tower-/Yosemite-veien — mange norske storveggsklatrere har gått til Yosemite først for å bygge teknikk på etablerte ruter med rikt klatre-fellesskap. Big wall-mekkaet er fortsatt der.

For den som har god klippeklatre-erfaring og vil prøve første storvegg: en lengre Hægefjell-rute (8–12 pitches på en dag, ikke bivuakkering) er en god utfordring som tester storvegg-rytmen uten den fulle logistikken.

Utstyr

Storveggsklatring krever vesentlig mer utstyr enn rein klippeklatring:

Klatre-utstyr:

Komplett trad-rack (mange dobbelter, 2 sett kiler, 12+ kamkiler)
Statiske og dynamiske tau (ofte 2 × 60 m)
Aid-klatring-utstyr (etrier, fifi-hooks, ascenderer)
Portaledge eller bivuakk-pose for hyller
Hauling-system for å dra opp utstyr (haul-bag og pulley)

Bivuakk-utstyr:

Sovepose (vannet- og kuldebestandig)
Liggeunderlag (hvis ikke portaledge)
Mat for hele ruta + buffer (typisk 1–1,5 kg per dag per person)
Brennstoff og brenner (alpin-kompatibel)
Vannflasker og evt. vannfilter

Beklædning:

Lag-på-lag for vekslende vær
Vindtett ytterskall, dunjakke
Klatresko + fjellsko for tilnærming og toppen
Vinterhansker hvis aktuelt

Sikkerhet og kommunikasjon:

Hjelm (ekstra viktig for storvegg pga steinsprang)
Førstehjelpsutstyr inkludert mer omfattende skadebehandling
Telefon med batteri og evt. satellittkommunikasjon
Førstehjelpsutstyr for skader som krever rask transport til sykehus

Total pakke-vekt for en typisk Trollveggen-rute: 60–100 kg fordelt på taulaget. Hauling-system gjør det mulig å bære så mye opp en vegg.

Sikkerhet

Storveggsklatre-sikkerhet kombinerer alle de andre formene plus noen særtrekk:

Steinsprang — den dominerende risikoen. Hjelm er obligatorisk, og taulagets posisjonering på veggen er kritisk (ikke direkte under hverandre).

Vær som snur — på en 5-dagers rute kan vær endre seg dramatisk. Snutid og retur-vurdering er strengere enn på dagsturer.

Skader som ikke kan evakueres raskt — på Trollveggen kan en alvorlig skade kreve en redningsaksjon som tar timer eller dager. Ekstra førstehjelp og kommunikasjon er ikke valgfri.

Sikringsplass-svikt — på lange ruter er det flere sikringspunkter, og kvaliteten varierer. Vurder hver standplass.

Hypotermi — i bratt vegg uten mulighet til å sette opp leir er kulde-eksponering en større risiko enn på vanlige fjellturer.

Trollveggen-statistikk: 19 omkomne siden 1966 (10 i klatreulykker, 9 i baseflyging). Det er den mest dødelige norske klatre-veggen, og statistikken er en del av hvorfor norsk klatremiljø behandler den med dyp respekt.

Etikk

Storveggsklatring har sin egen etikk:

Lever fjellet som du fant det — ikke etterlat utstyr, søppel, eller permanente festepunkter (utenom etablerte rappell-stasjoner)
Respekter førstebestiger-tradisjon — ikke etterlat boltene som ikke var der, ikke fjern eksisterende sikringer
Ikke kontaminér is/snø/vann med menneskelig aktivitet
Toilettpose — ekskrement skal pakkes ut, ikke etterlates på veggen

For ekspedisjonsklatring i utlandet (Trango, Patagonia, Karakoram) gjelder strengere etiske og praktiske krav som er detaljert i internasjonal klatre-litteratur.

Sesong

Norsk storveggssesong er smal:

Trollveggen — juni til midten av september. Snøsmelting i mai/juni, første frosten i september.
Kjerag — april til oktober. Lengre sesong pga sør-skygge-eksponering.
Storen og Stetind — juli til august primært.

For optimal sjanse: planlegg fleksible 7–10-dagers vinduer for å fange et 3-dagers godt værvindu i kjernesesongen.

Neste steg

Hvis du har klatret klassisk i flere år og vurderer storvegg: ta storvegg-kurs hos NTK eller Norges Høgfjellsskole. Det er sjeldent tilbud, men finnes. Alternativt: gå til Yosemite eller Verdon Gorge for å bygge teknikk på etablerte felt.

Hvis du har gått første storvegg og vil videre: bygg gradvis. Trollveggen i moderate forhold før mer eksponerte ruter eller dårligere vær.

For utenlandsekspedisjoner: Trango Towers, Patagonia og Yosemite har norske klatre-grupper som arrangerer turer. Bli med i NTK eller lokale klubber for å bli del av miljøet.

For andre lange klatrer-formater: tindebestigning er den naturlige basisen. Klippeklatring er det essensielle grunnlaget.

Mer om temaet

Tekst: Snuitide (2026).